1 Kings 18

Norwegian NB (Norsk Bibel 88/07)

← Chapter 17 Jump to: Chapter 19 →

1Lang tid deretter, i det tredje året, kom Herrens ord til Elia, og det lød så: Gå og tre fram for Akab, så vil jeg sende regn over jorden.

2Og Elia gikk av sted for å tre fram for Akab. Men hungersnøden var stor i Samaria.

3Da kalte Akab på sin slottshøvding Obadja. Obadja var en mann som fryktet Herren meget.

4Den gang Jesabel utryddet Herrens profeter, hadde Obadja tatt hundre profeter og gjemt dem i to huler, femti mann i hver hule, og forsørget dem med brød og vann.

5Akab sa til Obadja: Dra gjennom landet til alle kilder og bekker. Kankje finner vi gress, så vi kan holde liv i hester og muldyr og slipper å slakte noe av buskapen.

6Så delte de mellom seg landet som de skulle dra igjennom. Akab dro én vei og Obadja en annen.

7Mens nå Obadja var på veien, fikk han se Elia som kom imot ham. Han kjente ham igjen og falt ned på sitt ansikt og sa: Er det deg, min herre Elia?

8Han svarte: Ja, det er jeg! Gå og si til din herre: Elia er her!

9Men Obadja sa: Hva synd har jeg gjort, siden du overgir din tjener i Akabs hånd, så han dreper meg?

10Så sant Herren din Gud lever: Det finnes ikke det folk eller det rike som min herre ikke har sendt bud til for å få tak i deg. Og når de sa: Han er ikke her! - så lot han dette rike og folk avlegge ed på at de ikke hadde funnet deg.

11Og nå sier du: Gå og si til din herre: Elia er her!

12Når jeg nå går fra deg, så går det vel slik at Herrens Ånd rykker deg bort til et sted som jeg ikke vet om. Når jeg så kommer og sier til Akab at du er her, og han så ikke finner deg, da dreper han meg. - Og din tjener har fryktet Herren fra ungdommen av!

13Har ingen fortalt min herre hva jeg gjorde den gang Jesabel drepte Herrens profeter? Da gjemte jeg hundre av Herrens profeter i to huler, femti mann i hver hule, og forsørget dem med brød og vann.

14Og nå sier du: Gå og si til din herre: Elia er her! Og så dreper han meg.

15Da sa Elia: Så sant Herren, hærskarenes Gud, lever, han som jeg tjener: I dag skal jeg tre fram for Akab.

16Så gikk Obadja til Akab og sa det til ham. Og Akab gikk for å møte Elia.

17Med det samme Akab fikk se Elia, sa han til ham: Er det deg, du som fører ødeleggelse over Israel?

18Han svarte: Jeg har ikke ført ødeleggelse over Israel, men du og din fars hus, fordi dere har forlatt Herrens bud og har fulgt Ba’alene.

19Men send nå bud og la hele Israel komme sammen til meg på Karmel-fjellet, og likeså de fire hundre og femti Ba’als profeter og de fire hundre Astartes profeter som spiser ved Jesabels bord!

20Så sendte Akab bud omkring blant alle Israels barn, og han samlet profetene på Karmel-fjellet.

21Da trådte Elia fram for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba’al er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke ett ord.

22Og Elia sa til folket: Jeg er den eneste av Herrens profeter som er blitt tilbake, mens Ba’als profeter er fire hundre og femti mann.

23La oss nå få to okser. La så dem velge seg den ene oksen og hogge den i stykker og legge den på veden, men de skal ikke tenne ild på. Så vil jeg stelle til den andre oksen og legge den på veden, men jeg vil ikke tenne ild på.

24Så kan dere påkalle deres guds navn, og jeg vil påkalle Herrens navn. Og la det da være slik at den gud som svarer med ild, han er Gud. Hele folket svarte: Det er godt!

25Da sa Elia til Ba’als profeter: Velg nå dere ut den ene oksen og stell den til først, siden dere er flest, og påkall så deres guds navn! Men dere skal ikke tenne ild på.

26Så tok de den oksen han hadde gitt dem. De stelte den til og påkalte Ba’als navn fra morgen til middag og ropte: Svar oss, Ba’al! Men det var ingen røst å høre, og det var ingen som svarte. Og de hinket omkring det alteret de hadde reist.

27Men da det var blitt midt på dagen, spottet Elia dem og sa: Rop høyere! Han er jo Gud. Han er vel falt i tanker. Eller han er gått på do eller er ute på reise. Kanskje han sover - så vil han vel våkne.

28Da ropte de enda høyere og flengte seg med sverd og spyd, slik som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem.

29Det led over middagstiden, og de holdt på å profetere* til bort imot den tiden da matofferet blir båret fram. Men det var ingen røst å høre, og det var ingen som svarte, og ingen som aktet på dem.

30Da sa Elia til folkemengden: Kom hit til meg! Hele folket kom da bort til ham. Og han satte i stand Herrens alter, som var revet ned.

31Og Elia tok tolv steiner etter tallet på Jakobs barns stammer - han som Herrens ord var kommet til, og det lød slik: Israel skal være ditt navn.

32Og han bygde av steinene et alter i Herrens navn. Og han gjorde en grøft rundt om alteret så stor som omkring to måls utsæd.

33Så la han veden til rette og hogg oksen i stykker og la den oppå veden.

34Og han sa: Fyll fire krukker med vann og øs det ut over brennofferet og over veden! Så sa han: Gjør det en gang til! Og de gjorde det andre gangen. Så sa han: Gjør det tredje gang! Og de gjorde det tredje gangen.

35Og vannet fløt rundt om alteret. Også grøften fylte han med vann.

36Men ved den tiden da matofferet ble båret fram, trådte profeten Elia fram og sa: Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette!

37Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket må kjenne at du, Herre, er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg!

38Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften.

39Og hele folket så dette. De falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!

40Da sa Elia til dem: Grip Ba’als profeter! La ingen av dem slippe unna! - Og de grep dem, og Elia førte dem ned til bekken Kisjon og drepte dem der.

41Så sa Elia til Akab: Gå nå opp og et og drikk! For jeg hører suset av regn.

42Da gikk Akab opp for å ete og drikke. Men Elia gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne.

43Så sa han til tjeneren sin: Gå opp og se mot havet! Gutten gikk opp og så utover, men sa: Det er ikke noe å se. Sju ganger sa han: Gå dit igjen!

44Den sjuende gangen sa gutten: Se, en liten sky, så stor som en manns hånd, stiger opp av havet! Da sa Elia: Gå opp og si til Akab: Spenn for og far ned, så regnet ikke skal hindre deg!

45Og i en håndvending mørknet himmelen til med skyer og storm, og det kom et sterkt regn. Og Akab kjørte av sted og for til Jisre’el.

46Da kom Herrens hånd over Elia. Han bandt opp om seg og sprang foran Akab helt til Jisre’el.

← Chapter 17 Jump to: Chapter 19 →