Ecclesiastes 3

Norwegian N 78 BM

← Chapter 2 Jump to: Chapter 4 →

1Alt har sin faste tid, alt som skjer ¬under himmelen, har sin tid:

2en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, ¬en til å rykke opp;

3en tid til å drepe, en til å lege, en tid til å rive, en til å bygge;

4en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse;

5en tid til å kaste steiner, ¬en til å samle dem, en tid til å ta i favn, ¬en til å la det være;

6en tid til å lete, ¬en til å miste, en tid til å gjemme, ¬en til å kaste;

7en tid til å rive sund, ¬en til å bøte, en tid til å tie, en til å tale;

8en tid til å elske, en til å hate, en tid til krig og en til fred.

9Hva har den som arbeider, igjen for alt sitt strev?

10Jeg så det plagsomme strev som Gud har gitt menneskene.

11Alt skapte han vakkert ¬i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter. Men de fatter ikke det verk som Gud har gjort ¬fra først til sist.

12Jeg skjønte at ingen ting ¬er bedre for dem enn å glede seg ¬og gjøre godt i livet.

13Men når en mann får spise ¬og drikke og være lykkelig i alt sitt strev, er også det en gave fra Gud.

14Jeg skjønte ¬at alt det Gud gjør, varer til evig tid. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har laget det så for at menneskene ¬skal ha age for ham.

15Det som er, har en gang vært, og det som skal hende, ¬har hendt før. Gud tar fram igjen ¬det som svant.

16Videre så jeg under solen: Der retten skulle rå, ¬var det ondskap, på rettferds sted ¬var det gudløshet.

17Da sa jeg i mitt stille sinn: Det er Gud som skal dømme de rettferdige og de onde. Han har fastsatt en tid for alle ting og for alt ¬som blir gjort.

18Jeg tenkte med meg selv ¬om menneskene: Gud prøver dem så de kan se at de i seg selv ikke er mer ¬enn dyr.

19Den samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre, samme livsånde har de alle. Mennesker har ingen fortrinn ¬framfor dyr. For alt er tomhet.

20Alle går til det samme sted. Alle er kommet av jord og skal bli til jord igjen.

21Hvem vet om menneskers ånd ¬stiger opp, mens dyrenes ånd farer ned ¬i jorden?

22Jeg så at det beste ¬mannen kan gjøre, er å glede seg i sitt arbeid; det er den lodd han har fått. For hvem lar ham se ¬det som siden skal komme?

← Chapter 2 Jump to: Chapter 4 →