bible
ra
🌐 Language
English
Español
Français
Deutsch
Português
Italiano
Nederlands
Русский
中文
日本語
한국어
العربية
Türkçe
Tiếng Việt
ไทย
Indonesia
All Languages
Home
/
Norwegian
/
Norwegian NB (Norsk Bibel 88/07)
/
Job 14
Job 14
Norwegian NB (Norsk Bibel 88/07)
← Chapter 13
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 15 →
1
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2
Som en blomst skyter han opp og visner, han flykter som skyggen og blir ikke stående.
3
Men selv over en slik en vokter ditt øye, og du fører meg fram for din domstol!
4
Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!
5
Når mannens dager er fastsatt og hans måneders tall bestemt hos deg, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6
så vend ditt øye bort fra ham, så han kan ha ro så pass at han kan glede seg som en dagarbeider ved sin dag.
7
For treet er det håp. Om det hogges ned, så spirer det igjen, på nye skudd mangler det ikke.
8
Om roten blir gammel i jorden, og stubben dør ut i mulden,
9
så setter det likevel knopper ved eimen av vann, og skyter greiner som et nyplantet tre.
10
Men når en mann dør, så ligger han der. Når et menneske oppgir ånden, hvor er han da?
11
Som vannet renner ut av sjøen, og som en elv minker og tørker bort,
12
slik legger et menneske seg ned og står ikke opp igjen. Så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke opp av søvnen.
13
Å, om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over - om du ville sette meg tidsfrist og så komme meg i hu igjen!
14
Når en mann dør, lever han da opp igjen? Alle min krigstjenestes dager vil jeg vente, til min avløsning kommer.
15
Da skal du rope, og jeg skal svare deg, og du vil lengte etter din skapning.
16
Men nå teller du mine skritt og vokter stadig på min synd.
17
Forseglet i en pung ligger mine overtredelser, og du syr til over min misgjerning.
18
Som et fjell faller og forvitrer, og en klippe blir flyttet fra sitt sted,
19
som vannet huler ut steiner og flommen skyller bort muldjorden, slik gjør du menneskets håp til intet.
20
Du beseirer ham for alltid, og han må gå bort. Du skamfarer ansiktet hans og lar ham fare.
21
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke. Blir de fornedret, merker han det ikke.
22
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
← Chapter 13
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 15 →
All chapters:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42