bible
ra
🌐 Language
English
Español
Français
Deutsch
Português
Italiano
Nederlands
Русский
中文
日本語
한국어
العربية
Türkçe
Tiếng Việt
ไทย
Indonesia
All Languages
Home
/
Norwegian
/
Norwegian Brød Nye Testamente 2011 ?
/
Acts 27
Acts 27
Norwegian Brød Nye Testamente 2011 ?
← Chapter 26
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 28 →
1
Og da det ble dømt for oss å seile bort til Italia, overgav de både Paulus og noen andre fanger til en centurion ved navn Julius (glatthåret), av en keiserlig kohorte.
2
Og idet vi hadde satt føtter i et skip fra Adramyttium (jeg skal bo i død), idet vi var i ferd med å seile mot Asias steder, la vi ut, idet Aristarkus var med oss, en Makedonier, Tessaloniker.
3
Óg den neste dag ble vi brakt til land til Sidon (jakt); óg Julius, som brukte Paulus menneskekjærlig, tillot ham, da han hadde gått til venner, å oppnå omsorg.
4
Og deretter, da det hadde blitt lagt ut, seilte vi under Kypros på grunn av at vindene var imot.
5
Óg da vi hadde seilt over dypene mot Kilikia og Pamfylia kom vi ned til Myra (myrra: myrt juice) i Lykia (ulveaktig).
6
Og der, idet centurionen hadde funnet et skip fra Aleksandria som seilte til Italia, tok han oss om bord i det.
7
Og i tilstrekkelige dager, idet vi seilte sent og idet vi med vanskelighet kom mot Knidos (ergret seg over), idet vinden ikke tillot oss videre, seilte vi under Kreta (kjøttrik) mot Salmone (påkledd);
8
óg idet vi med vanskelighet seilte forbi den, kom vi til et visst sted som ble kalt vakker havn, nær til hvilken var en by, Lasea (stri).
9
Og idet tilstrekkelig tid hadde gått og idet seilturen allerede var farlig, på grunn av at også fasten allerede hadde gått forbi, rådet Paulus,
10
idet han sa til dem, Menn, jeg ser at seilturen er i ferd med å bli med mishandling og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre sjeler.
11
Men centurionen ble mere overbevist av styrmannen og kapteinen enn av de ting som ble sagt av Paulus.
12
Og idet havnen var upassende til overvintring, la de flere råd om å legge ut også derfra, hvis de på en eller annen måte var i stand, da de hadde ankommet til Føniks (palme), å overvintre der, en havn av Kreta som ser mot sørvest og mot nordvest.
13
Og da en vind fra sør hadde blåst lett, da de hadde ment de har grepet hensikten, da de hadde løftet opp, seilte de veldig nært langs Kreta.
14
Og ikke mye etter kastet det en stormfull vind som ble kalt Euroklydon (kraftig rystelse) mot den.
15
Og da skipet hadde blitt grepet, og idet det ikke var i stand til å holde opp mot vinden, idet vi hadde overgitt det, ble vi ført.
16
Og idet vi hadde løpt under en viss liten øy som ble kalt Klauda (lam), maktet vi med vanskelighet å bli i makt over båten;
17
da de hadde løftet den opp brukte de en hjelp, idet de bandt under opp om skipet; idet de óg fryktet at de skulle falle på Syrten, da de hadde firt ned seilet, på den måten ble vi ført.
18
Og idet vi ble voldsomt kastet av storm, gjorde de en utkasting den neste dag;
19
og den tredje dag kastet vi skipets redskaper med egne hender;
20
og idet heller ikke sol eller stjerner kom til syne på flere dager, og idet en ikke liten storm lå på oss, ble alt resterende håp av det å bli reddet tatt bort.
21
Og idet det var mye tid uten korn, da, da Paulus hadde stått i midten av dem, sa han, Dere burde, virkelig, menn, da dere hadde adlydt meg, ikke bli lagt ut fra Kreta, óg vinne denne mishandlingen og dette tapet.
22
Og nå råder jeg dere å være oppmuntret; for det skal bli ingen forkasting av sjel ved dere, ikke desto mindre enn skipet.
23
For denne natten stod ved siden av meg en budbringer fra gud, hvems jeg er og hvem jeg tjener,
24
som sa, Frykt ikke Paulus, du må stå ved siden av Cæsar; og se! gud har benådet deg alle de som seiler med deg.
25
Vær derfor oppmuntret menn; for jeg tror til gud at det skal bli i henhold til den måte som det har blitt talt til meg.
26
Og vi må falle på en viss øy.
27
Og da fjortende natt kom idet vi overgikk på Adriaterhavet (uten ved), formodet sjømennene midt på natten at de ledet mot et visst landområde;
28
og da de hadde loddet fant de tjue favner (en favn = lengde av utstrakte armer, 178 cm); og da de hadde kommet litt lengre bort, og da de igjen hadde loddet, fant de femten favner;
29
óg idet de fryktet for at de skulle falle til steinete steder, da de hadde kastet fire anker fra akterstavn, ønsket de det å bli dag.
30
Og idet sjømennene søkte å flykte fra skipet, og da de hadde firt ned båten til sjøen, i påskudd som om de var i ferd med å utstrekke anker ved forstavn,
31
sa Paulus til centurionen og soldatene, Hvis ikke disse blir i skipet, er dere ikke i stand til å bli reddet.
32
Da hugget soldatene repene av båten og tillot den å falle.
33
Og inntil dagen var i ferd med å komme, bønnfalte Paulus absolutt alle å få næring, idet han sa, I dag er det fjortende dag dere har fortsatt idet dere har ventet uten korn, idet dere har tatt til dere ingenting.
34
Derfor bønnfaller jeg dere å ta til dere næring; for dette er med henblikk på deres redning; for av ingen av dere skal et hår falle fra hodet.
35
Og idet han hadde sagt disse ting og mottatt brød, gav han takk til gud framfor alle, og da han hadde brutt, begynte han å ete.
36
Og idet alle hadde blitt med større glede tok også de til seg næring;
37
og vi var i skipet, de alle sjelene, to hundre og syttiseks.
38
Og da de hadde blitt fylt av næring, lettet de skipet idet de utkastet kornet til sjøen.
39
Og da dag kom, gjenkjente de ikke landet; men de tok i betraktning en viss bukt som hadde en strand, til hvilken, rådslo de, hvis de var i stand, å grunnstøte skipet.
40
Og idet de hadde tatt bort ankerene, lot de det være til sjøen, og idet de samtidlig hadde slakket tauene til rorene og hevet forseilet, hold de til det som blåste til stranden.
41
Og idet de hadde falt blant et sted der to sjøer møtes, rant de skipet på grunn; og forstavnen, virkelig, da den hadde sittet fast, ble urystelig, men akterstavnen løsnet av bølgenes voldsomhet.
42
Og soldatenes råd var at de skulle drepe fangene, for at ikke noen skulle flykte da de hadde svømt unna;
43
men centurionen som ville redde Paulus gjennom hindret dem i rådet, óg han kommanderte dem som var i stand til å svømme, da de hadde kastet ut først, å dra til landet,
44
og de resterende, noen, virkelig, på planker, og noen på visse av de ting fra skipet; og på den måten skjedde det at alle ble reddet gjennom til landet.
← Chapter 26
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 28 →
All chapters:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28