Mark 6

Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))

← Chapter 5 Jump to: Chapter 7 →

1Så dro Jesus sammen med disiplene sine tilbake til sine egne hjemtrakter. På sabbaten underviste Han i synagogen, og mange av de som hørte Ham, ble forundret. De spurte: «Hvor har Han fått slik kraft til å utføre alle disse miraklene? Er ikke dette snekkeren, Sønnen til Maria, og broren til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene Hans her blant oss?» På grunn av dette, mislikte de Jesus og ville ikke høre på Ham.

4Da sa Jesus til dem: «En profet får lite ære på sitt hjemsted, blant slektningene sine og hjemme hos seg selv.» Fordi de tvilte, kunne Han ikke gjøre noen mektige gjerninger der. Han la bare hendene sine på noen få syke og helbredet dem. Men Han var forundret over deres manglende vilje til å tro på Ham. Så gikk Han videre til landsbyene i området og underviste der.

7Jesus samlet disiplene sine rundt seg, og så sendte Han dem ut to og to. Han ga dem autoritet over demoner, og Han forbød dem å ta med seg bagasje på reisen. De fikk ta med seg en vandrestav, men ingen veske, mat, klær eller penger. De fikk gå med sandaler, men fikk ikke ha med seg et ekstra par.

10Så sa Han til dem: «Dere skal være fornøyd med det bostedet dere får, og bli i det huset til dere drar videre til neste sted. Dersom dere kommer til noen som ikke vil ta imot dere eller ikke vil høre på dere, skal dere reise videre uten å lage noe oppstyr. Men det skal bli lettere for Sodoma og Gomorra på dommens dag enn det blir for denne byen!»

12Disiplene gikk av sted og forkynte for alle de traff, at de måtte vende seg bort fra sine synder. De drev ut mange demoner og salvet de syke med olje, så de ble friske.

14Kong Herodes fikk også høre om Jesus, for Hans navn var blitt godt kjent. Han sa: «Dette er døperen Johannes, som har blitt levende igjen. Derfor har han slike krefter i seg.» Noen påsto at Jesus var Elia, mens andre mente at Han lignet på en av de gamle profetene i Skriftene.

16Men Herodes holdt på sitt: «Dette er Johannes, ham som jeg fikk halshogd. Han er kommet tilbake fra døden!» For Herodes hadde selv befalt at Johannes skulle pågripes. Han hadde satt ham i fengsel på grunn av Herodias, kona til broren hans, Filip. For Herodes hadde giftet seg med henne, og det hadde Johannes kritisert: «Du har ikke lov til å ta kona til broren din.»

19Derfor var Herodias sint på Johannes og ville gjerne få ham drept. Men Herodes ville ikke drepe ham, fordi han hadde respekt for Johannes. Han visste at han levde rett, og at han var en hellig mann. Og selv om han ble veldig urolig av å høre på Johannes, ville han likevel gjerne høre på ham. Derfor beskyttet Herodes ham.

21Men en dag fikk Herodias muligheten hun hadde ventet på. Herodes hadde et fødselsdagsselskap, og han hadde invitert landets høytstående menn, høye offiserer og ledende menn i Galilea. Da kom Herodias’ datter og danset for dem, og både Herodes og gjestene satte stor pris på dette. Derfor sa kongen til jenta: «Du kan be meg om hva du vil, og jeg skal gi deg det.» Han forsikret henne: «Du kan be om hva som helst, inntil halve kongeriket mitt, og jeg vil gi deg det.»

24Jenta gikk ut og spurte moren sin: «Hva skal jeg be om?» Moren svarte: «Be om å få døperen Johannes’ hode!» Jenta skyndte seg rett inn til kongen igjen og sa: «Jeg vil at du her og nå skal gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.»

26Da kongen hørte dette, ble han virkelig lei seg. Men han hadde sagt at hun skulle få ønsket sitt oppfylt, og han kunne ikke bryte løftet sitt foran alle gjestene. Derfor sendte kongen straks en soldat av sted og ba han komme tilbake med hodet til Johannes. Soldaten gikk, og Johannes ble halshogd i fengselet. Så kom soldaten tilbake, bærende på Johannes’ hode på et fat. Han ga det til jenta, og jenta ga det til videre til moren sin.

29Da Johannes’ disipler fikk høre dette, gikk de og hentet kroppen hans og begravde den i en grav.

30Apostlene samlet seg rundt Jesus og fortalte Ham alt de hadde opplevd. De fortalte både hva de hadde gjort og hva de hadde undervist, og Jesus sa til dem: «Nå må dere hvile dere litt. Kom, la oss dra til et sted hvor vi kan være litt for oss selv!» Det var nemlig veldig mange mennesker der, og Jesus og disiplene fikk ikke engang tid til å spise. Derfor dro de av sted i en båt til en fredelig plass for å være for seg selv.

33Men mange så at de dro, og folk strømmet til fra mange forskjellige byer for å møte dem når de kom i land. En stor folkemengde sto allerede på den andre siden av sjøen og ventet på Jesus da Han og disiplene kom til land. Jesus syntes inderlig synd på dem, for de var som mennesker uten mål og mening i livet, som sauer uten en hyrde. Derfor begynte Han å undervise dem om mange ting.

35Da Jesus hadde undervist en stund og det allerede var blitt sent på dagen, spurte disiplene Ham: «Vi er langt fra bygdene og landsbyene, og det er blitt sent på dagen. Skal vi ikke sende folket av sted, så de kan få kjøpt seg noe å spise?»

37Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat.» Disiplene spurte: «Vi har ingen mat! Mener Du virkelig at vi skal kjøpe brød til alle disse menneskene?» Men Jesus spurte: «Gå og finn ut hvor mange brød dere har!» De fant ut at de hadde fem brød og to fisker. Jesus ba dem om å få folket til å sette seg i grupper på det grønne gresset. Folket satte seg i grupper på 100 og i grupper på 50 mennesker.

41Jesus holdt fram de fem brødene og de to fiskene, så løftet Han blikket mot Himmelen og velsignet maten. Så begynte Han å dele opp brødene og ga dem videre til disiplene sine for at de skulle dele ut til folket. Han tok også og delte fiskene mellom dem. Alle fikk spise, og alle ble mette.

43Etterpå samlet de sammen det som ble til overs av brødet og fiskene. Det ble tolv kurver fulle med rester, og da hadde omtrent 5000 menn fått mat, i tillegg til både kvinner og barn.

45Rett etter dette ba Jesus disiplene sine om å gå om bord i båten og dra i forveien til den andre siden av sjøen, til Betsaida. Disiplene dro og Jesus sendte folkene av sted. Deretter gikk Han opp i fjellet for å be.

47Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land. Han så at de strevde med å ro, for de hadde motvind. Omkring klokken fire om natten kom Han gående mot dem på sjøen. Da Han nesten hadde gått forbi dem, så disiplene at det var noen som kom gående på sjøen, og de hylte av skrekk, for de trodde det var et spøkelse. Disiplene var livredde, men Jesus sa til dem: «Ikke vær redde! Det er Jeg.»

51Så gikk Han bort til båten og gikk om bord i den sammen med dem, og med en gang stilnet vinden. Disiplene ble både sjokkerte og forundret over det de så. De hadde ennå ikke tatt innover seg det store underet de hadde vært med om tidligere på dagen, da Jesus ga brød til over 5000 mennesker, for hjertet deres var ikke mottakelig.

53Da de hadde kommet over på den andre siden, til Gennesaretlandet, kastet de anker der og steg i land. Og med en gang kjente alle igjen Jesus. Folk fra hele området sprang omkring for å hente syke. De kom bærende med dem på bårer til de stedene de hørte at Han var. Uansett hvor Han kom, om det var til landsbyer, bygder eller byer, la de sine syke på torgene. De tryglet og ba om å få røre ved kanten av kappen Hans. Og alle som rørte ved Ham, ble friske.

← Chapter 5 Jump to: Chapter 7 →