bible
ra
🌐 Language
English
Español
Français
Deutsch
Português
Italiano
Nederlands
Русский
中文
日本語
한국어
العربية
Türkçe
Tiếng Việt
ไทย
Indonesia
All Languages
Home
/
Norwegian
/
Norwegian NB (Norsk Bibel 88/07)
/
Jeremiah 4
Jeremiah 4
Norwegian NB (Norsk Bibel 88/07)
← Chapter 3
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 43
Chapter 44
Chapter 45
Chapter 46
Chapter 47
Chapter 48
Chapter 49
Chapter 50
Chapter 51
Chapter 52
Chapter 5 →
1
Dersom du vil vende om, Israel, så vend tilbake til meg, sier Herren. Og dersom du tar dine styggedommer bort fra mitt åsyn, skal du ikke vanke hjemløs om.
2
Dersom du sverger: Så sant Herren lever! - i sannhet, med rett og rettferdighet, da skal hedningefolk velsigne seg i ham og rose seg av ham.
3
For så sier Herren til Judas menn og til Jerusalem: Bryt dere nytt land og så ikke blant torner!
4
Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud, Judas menn og Jerusalems innbyggere! Ellers skal min harme fare ut som ild og brenne, uten at noen slokker, for deres onde gjerningers skyld.
5
Forkynn det i Juda og kunngjør det i Jerusalem og si: Blås i horn i landet! Rop ut med full røst og si: Samle dere og la oss gå inn i de befestede byene!
6
Løft opp banner bort imot Sion, flytt bort, stans ikke! Jeg lar ulykke komme fra nord og stor ødeleggelse.
7
En løve har reist seg fra sitt kratt, han som ødelegger folkene, har brutt opp, har dratt ut fra sitt hjem for å gjøre ditt land til en ørken. Dine byer skal ødelegges, så ingen bor der.
8
Derfor, bind opp om dere med sekk, klag og skrik! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
9
På den dagen, sier Herren, skal kongens forstand og høvdingenes forstand svikte, og prestene skal forferdes og profetene bli fylt av redsel.
10
Da sa jeg: Å, Herre Herre! Sannelig, ille har du sveket dette folket og Jerusalem, da du sa: Dere skal få fred! Og nå er sverdet trengt inn i sjelen.
11
På den tiden skal det bli sagt til dette folket og til Jerusalem: En brennende vind fra de nakne haugene i ørkenen blåser mot mitt folks datter. Det er ikke en vind til å kaste eller rense korn med.
12
Nei, en sterkere vind lar jeg komme. Nå vil også jeg avsi dom over dem.
13
Se, som skyer drar han* opp, og som stormvind er hans vogner. Hans hester er lettere enn ørner. Ve oss, vi er ødelagt.
14
Rens ondskapen ut av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?
15
For en røst kommer med melding fra Dan og varsler ondt fra Efra’ims fjell.
16
Forkynn det for folkene, kunngjør det for Jerusalem: En beleiringshær kommer fra det fjerne land, og de lar sin røst høre mot byene i Juda.
17
Som vaktmenn på en åker beleirer de henne på alle kanter. For hun har vært gjenstridig mot meg, sier Herren.
18
Din egen ferd og dine egne gjerninger har ført dette over deg. Dette er frukten av din ondskap, at det er bittert, at det når like til ditt hjerte.
19
Mitt indre, mitt indre! Jeg skjelver av angst! Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i meg, jeg kan ikke tie! For hornets klang, krigsskrik har du hørt, min sjel!
20
Ødeleggelse på ødeleggelse roper de om. Hele landet er ødelagt. Brått er mine telt ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker.
21
Hvor lenge skal jeg se banneret? Hvor lenge skal jeg høre hornets klang?
22
Uklokt er mitt folk, meg kjenner de ikke. De er uvettige barn, og uforstandige er de. De er kloke til å gjøre ondt, men å gjøre det gode skjønner de ikke.
23
Jeg så jorden, og se, den var øde og tom. Jeg så opp til himmelen, og dens lys var borte.
24
Jeg så fjellene, og se, de bevet, og alle haugene skalv.
25
Jeg så, og se, det var ikke noe menneske mer, alle himmelens fugler var fløyet bort.
26
Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ørken. Alle dets byer var brutt ned av Herren, av hans brennende vrede.
27
For så sier Herren: Hele landet skal bli til ørken. Men jeg vil ikke gjøre helt ende på det.
28
Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe skal mørkne til, for jeg har talt det og villet det slik. Jeg angrer det ikke og tar det ikke tilbake.
29
Alle byer er på flukt for larmen av ryttere og bueskyttere. De går inn i skogene og stiger opp på fjellene. Alle byene er forlatt, det er ingen som bor i dem.
30
Og du, når du blir ødelagt, hva vil du da gjøre? Om du kler deg i purpur, om du pryder deg med gullstas, om du gjør dine øyne store med sminke, så gjør du deg yndig til ingen nytte. Dine elskere forsmår deg, de vil ta ditt liv.
31
Jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som fra en kvinne når hun føder sitt første barn. Det er Sions datter som roper. Hun stønner, hun strekker hendene ut og sier: Ve meg! Min sjel synker maktløs ned i morderes hender.
← Chapter 3
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 43
Chapter 44
Chapter 45
Chapter 46
Chapter 47
Chapter 48
Chapter 49
Chapter 50
Chapter 51
Chapter 52
Chapter 5 →
All chapters:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42
43
44
45
46
47
48
49
50
51
52