Ecclesiastes 3

Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))

← Chapter 2 Jump to: Chapter 4 →

1Det er en tid for alt som skjer under himmelen: En tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å høste, en tid til å drepe og en tid til å helbrede, en tid til å rive ned og en tid til å bygge, en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å sørge og en tid til å danse, en tid til å kaste stein og en tid til å samle stein, en tid til å ta i favn og en tid til å avstå fra favntak, en tid til å lete og en tid til å miste, en tid til å bevare og en tid til å kaste, en tid til å rive i stykker og en tid til å reparere, en tid til å tie og en tid til å snakke, en tid til å elske og en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred!

9Hva har et menneske igjen for alt sitt arbeid og strev? Jeg har sett hva Gud har gitt menneskene å streve med. Alt har Han gjort vakkert i sin tid; alle tider har han lagt ned i menneskenes hjerte. Likevel fatter ikke mennesket hva Gud har gjort fra begynnelse til slutt.

12Jeg forstår at det beste et menneske kan gjøre, er å glede seg og gjøre godt så lenge han lever, spise og drikke og nyte fruktene av sitt strev. Det er også en gave fra Gud.

14Jeg forstår at alt Gud gjør, består til evig tid. Ingenting kan legges til, og ingenting kan trekkes fra. Gud gjorde det slik for at menneskene skal tilbe og ære Ham. Det som allerede har vært, er det som er nå. Det som skal bli, har også skjedd før. Gud oppsøker det som hører fortiden til.

16Under solen har jeg også sett ulydighet i stedet for rettferdighet, og ondskap der retten skulle råde. Da sa jeg i mitt hjerte: «Både den rettferdige og den skyldige skal dømmes av Gud. Det er en tid for alt.»

18Jeg sa til meg selv: «Gud setter menneskene på prøve så de kan se at de i seg selv er som dyr. For det går med mennesket som det går med dyrene: Begge skal dø, og de har alle den samme livspust. Mennesket har på den måten ingen fordel framfor dyrene, alle skal de samme sted. Alle er kommet fra støvet, og alle blir igjen til støv.

21Hvem vet om ånden i menneskenes indre stiger oppover, og om ånden til dyret blir på jorden?» Da innså jeg at ingenting er bedre for et menneske enn at han gleder seg over sitt arbeid og nyter fruktene av det. Han får jo likevel ikke se hva som skjer siden.

← Chapter 2 Jump to: Chapter 4 →