bible
ra
🌐 Language
English
Español
Français
Deutsch
Português
Italiano
Nederlands
Русский
中文
日本語
한국어
العربية
Türkçe
Tiếng Việt
ไทย
Indonesia
All Languages
Home
/
Norwegian
/
Norwegian (Bibelen 2011 Bokmål)
/
Job 14
Job 14
Norwegian (Bibelen 2011 Bokmål)
← Chapter 13
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 15 →
1
Mennesket, født av en kvinne, lever kort og er fylt av uro.
2
Det spirer som blomsten og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro.
3
Likevel holder du øye med det, du stevner meg for din domstol.
4
Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste.
5
Når menneskets dager er fastsatt, når du har bestemt dets måneders tall, satt grensen det ikke kan bryte,
6
vend da blikket bort og la det være, så kan det glede seg ved sine lånte dager.
7
For et tre finnes håp: Blir det felt, vokser det opp igjen, det skal ikke mangle friske skudd.
8
Om røttene i jorden blir gamle og stubben morkner i støvet,
9
så spirer det igjen ved eimen av vann, setter skudd som et nyplantet tre.
10
Men når mannen dør, er det ute med ham; når mennesket går bort, hvor er det da?
11
Slik vannet forsvinner fra sjøen, slik elven minker og tørker ut,
12
slik ligger mannen og reiser seg ikke. Han våkner ikke om så himmelen forgår, han står ikke opp fra søvnen.
13
Om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede er over, sette en frist og så igjen huske på meg!
14
Kunne en mann som døde, få liv igjen, da skulle jeg holde ut i striden helt til det kom avløsning for meg.
15
Da kunne du rope, og jeg ville svare, for du lengtet etter dine henders verk.
16
Da ville du telle mine skritt uten å vokte på min synd.
17
Mine lovbrudd var buntet sammen med segl, et dekke dro du over min skyld.
18
Men nei: Som fjellet faller og forvitrer, slik klippen viker fra sin plass,
19
slik vannet huler ut steinen og regnskurer skyller jordsmonnet bort, slik gjør du ende på menneskets håp.
20
Du overmanner ham for alltid, og han må gå bort. Du sender ham vekk med fordreid ansikt.
21
Barna hans får ære, men han vet det ikke; det går dem dårlig, men han aner det ikke;
22
så stor smerte har han i kroppen, så stor sorg har han i livet.
← Chapter 13
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 15 →
All chapters:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42