Deuteronomy 2

Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))

← Chapter 1 Jump to: Chapter 3 →

1Siden snudde vi og dro ut i ørkenen på veien til Rødehavet, slik Herren hadde sagt. Vi vandret lenge omkring i Se’irfjellet. Da sa Herren til meg: ‘Nå har dere brukt lang nok tid på å gå rundt dette fjellet. Vend dere mot nord! Befal folket at dere skal dra gjennom det området som tilhører Esaus etterkommere, som bor i Se’ir. De vil bli redde for dere, og derfor skal dere virkelig passe dere og ikke komme i kamp med dem. Jeg kommer ikke til å støtte dere i en slik kamp, for dere skal ikke få noe av deres land. Se’irfjellet har Jeg gitt som eiendom til Esau.

6Kjøp mat og vann av dem, så dere kan spise og drikke. Herren deres Gud har velsignet dere i arbeidet dere har gjort med hendene. Han kjenner til hele vandringen gjennom denne store ørkenen. I disse 40 årene har Herren deres Gud vært med dere, og dere har ikke manglet noe.’

8Vi dro videre forbi Esaus etterkommere i Se’ir og gikk bort fra veien og over sletten, bort fra Eilat og Esjon-Geber. Deretter snudde vi og dro forbi på veien til Moabørkenen. Da sa Herren til meg: ‘Dere skal ikke angripe Moab, for Jeg vil ikke gi deg noe av landet deres til eiendom. For Ar har Jeg gitt som eiendom til Lots etterkommere. Før bodde emittene der, et folk like stort, tallrikt og høyreist som anakittene. De ble også regnet som kjemper, slik som anakittene.

12Esaus etterkommere har også slåss for sitt land. Tidligere bodde horittene i Se’ir, men de ble jagd bort, og Esaus etterkommere bosatte seg der i deres sted. Slik gjorde Israels folk landområder til sin eiendom – ettersom Herren ga landområdene til dem. Dere dro videre over Sereddalen!’

14Fra Kadesj-Barnea til Sereddalen brukte Israels folk 38 år. Da var alle krigsføre menn i folket utdødd. Herren hadde forutsagt at de ikke skulle få komme inn i landet, og Herrens viste sannelig at Han var imot dem. Han lot dem være forvirret på sin reise til alle krigsføre menn var utdødd. Da var tiden inne, og Herren sa til meg: ‘I dag skal du dra over grensen til Moab ved Ar. Når du nærmer deg Ammons barn, skal du ikke gå til angrep på dem eller krige med dem, for Jeg vil ikke gi deg noe av landet deres. Dette landet har jeg gitt til Lots etterkommere.’

20Da Lots etterkommere sloss for å få landet, møtte også de på kjemper, og ammonittene kalte disse kjempene for samsummitter. De var et folk like stort, tallrikt og høyreist som anakittene. Men Herren ødela dem rett foran ammonittene, og de drev dem bort og bosatte seg der i deres sted. Han gjorde det samme for Lots etterkommere, slik som Han også gjorde for Esaus etterkommere. Avittene bodde i landsbyene helt til Gasa. Kaftorerne, som kom fra Kaftor, ødela dem og flyttet dit der de hadde bodd.

24Så sa Herren: ‘Dra av sted og gå over elven Arnon, for Jeg vil gi dere amoritten Sihon, kongen av Hesjbon, og hans land. Dere kan bare begynne å flytte inn der, for dere skal overvinne ham! Fra denne dag vil Jeg la folkeslagene overalt under himmelen fylles med skrekk og frykt for dere. De skal høre rykter om dere, og de skal skjelve.’

26Fra Kedemotørkenen sendte jeg budbærere til Sihon, kongen av Hesjbon. Jeg ba dem fredelig spørre: ‘La oss få dra gjennom landet ditt. Vi skal gå på veien og ikke ta av verken til høyre eller venstre. Vi vil kjøpe mat og vann. La oss bare få dra gjennom landet til fots. Esaus etterkommere lot oss dra gjennom Se’ir. Også moabittene i Ar lot oss få lov til det. Vi vil dra over Jordan til det landet som Herren vår Gud vil gi oss.’

30Men Sihon, kongen i Hesjbon, ville ikke la oss dra gjennom landet hans. Herren Gud hadde gjort hans ånd motvillig og gjort hans hjerte sta. Det skjedde fordi deres folk skulle overvinne ham, slik det er skjedd i dag. Herren sa til meg: ‘Se, Jeg har begynt å overgi Sihon og landet hans til dere. Ta det i bruk, for landet hans vil bli deres eiendom.’ Da kom Sihon og hele hans folk og slåss ved Jahas. Herren vår Gud overga ham til oss. Vi slo både ham, sønnene og hele folket hans. Vi inntok alle byene hans og utslettet alle mennene, kvinnene og barna – vi lot det ikke bli noen overlevende igjen. Bare dyrene deres tok vi som bytte til oss selv, sammen med krigsbyttet vi fikk med oss fra byene vi inntok.

36Fra Aroer, som ligger ved bredden av Arnonelven, og fra byen som ligger i fjellkløften, helt til Gilead, fantes det ikke en eneste by vi ikke kunne ta oss inn i. Herren vår Gud overga alle til oss. Bare landet til Ammons etterkommere nærmet vi oss ikke, ikke noe sted langs Jabbokelven, eller byene i fjellene, eller noe annet sted, slik Herren vår Gud hadde befalt oss.

← Chapter 1 Jump to: Chapter 3 →