Ecclesiastes 1

Norwegian 1978 (Bibel1978/1985 - Bibelselskapet)

Jump to: Chapter 2 →

1Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem.

2Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet.

3Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen?

4Slekter går, og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag.

5Solen går opp, og solen går ned, så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp.

6Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord; stadig snur og skifter den og tar fatt på samme rundgang igjen.

7Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de å renne.

8Mannen blir trett av å tale og får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mett av å se, og øret får aldri nok av å høre.

9Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje. Det fins ikke noe nytt under solen.

10Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel vært der før, helt fra eldgammel tid.

11Ingen tenker på slekter som var; og slekter som en gang kommer, vil heller ikke leve i minnet hos dem som siden skal følge.

12Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem.

13Jeg satte meg fore å granske og utforske med visdom alt det som skjer under himmelen. Det er et plagsomt strev Gud har gitt menneskene.

14Jeg så på alt som hender, det som blir gjort under solen. Se, alt er tomhet og jag etter vind.

15Det som er kroket, kan ikke rettes, og det som mangler, kan ikke telles.

16Jeg sa i mitt stille sinn: Se, jeg har fått større og rikere visdom enn noen annen som har hersket i Jerusalem før meg. Mye har jeg lært å kjenne av visdom og kunnskap.

17Jeg la vinn på å lære visdom å kjenne, å få kjennskap til uforstand og dårskap. Men jeg fant at også det er jag etter vind.

18For med stor visdom følger mange kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.

Jump to: Chapter 2 →