Ecclesiastes 6

Norwegian 1978 (Bibel1978/1985 - Bibelselskapet)

← Chapter 5 Jump to: Chapter 7 →

1En ulykke har jeg sett under solen, den hviler tungt på menneskene:

2Det hender at Gud gir en mann både rikdom, gods og ære, så han ikke mangler noe av alt det han ønsker seg. Men Gud lar ham ikke nyte godt av det, en fremmed spiser det opp. Dette er meningsløst, bittert og vondt.

3En mann kan få hundre barn og leve i mange år. Men hvis han ikke har glede av sine goder, hvor lenge han enn lever, og han heller ikke får noen grav, da vil jeg si at det ufullbårne foster er bedre stilt enn han.

4For det kommer livløst til verden og går bort i mørke, og i mørket blir dets navn skjult.

5Det har jo ikke sett dagens lys og kjenner ikke solen. Likevel hviler det bedre enn han,

6selv om han hadde levd i to ganger tusen år, men ikke fått oppleve lykken. Går ikke alle til samme sted?

7Mennesket strever bare for maten, men det får aldri stilt sin trang.

8Hvilket fortrinn har den vise framfor dåren? Hva hjelper det en stakkar å vite hvordan han skal ferdes i livet?

9Det er bedre å se på det en har, enn å gå der og ha lyst på andre ting. Også dette er tomhet og jag etter vind.

10Alt som er til, er nevnt med navn for lenge siden: det er kjent på forhånd hva et menneske skal bli. Ingen kan føre sak mot den som er sterkere enn en selv.

11For jo flere ord, dess større tomhet! Hva gagn har mennesket av det?

12Ja, hvem vet hva som er det beste for menneskene her i livet, i alle de tomme dagene de lever som en skygge? Hvem kan fortelle menneskene hva som vil skje etter dem under solen?

← Chapter 5 Jump to: Chapter 7 →