Jeremiah 14

Norwegian 1978 (Bibel1978/1985 - Bibelselskapet)

← Chapter 13 Jump to: Chapter 15 →

1Dette er Herrens ord som kom til Jeremia den gang tørken herjet:

2Juda sørger, byene visner. De bøyer seg til jorden i sorg, klagerop stiger fra Jerusalem.

3Stormennene i byen sender sine gutter etter vann. Men når de kommer til brønnene, finner de ikke vann. De vender tilbake med tomme spann, skuffet og skamfulle dekker de hodet.

4Jorden slår sprekker fordi det ikke kommer regn i landet, derfor dekker bøndene hodet i skam.

5Selv hinden ute på marken forlater sin nyfødte kalv, for det finnes ikke noe grønt.

6På snaue høyder står villesler og snapper etter været som sjakalene; deres øyne er sløve og matte fordi det ikke finnes gress.

7Om våre misgjerninger vitner mot oss, grip likevel inn for ditt navns skyld, Herre! Gang på gang har vi falt fra og syndet imot deg.

8Herre, du som er Israels håp og frelser i nødens stund, hvorfor er du bare som en gjest i landet, lik en vandringsmann som søker nattely?

9Hvorfor er du som en rådvill mann, lik en kriger som ikke kan hjelpe? Du er jo midt iblant oss, Herre, ditt navn er nevnt over oss. Så gå da ikke fra oss!

10Så sier Herren om dette folket: De liker å streife omkring og sparer ikke føttene sine. Men Herren bryr seg ikke om dem. Nå vil han komme deres misgjerning i hu og straffe dem for deres synder.

11Herren sa til meg: Be ikke om at det skal gå dette folket vel.

12Når de faster, hører jeg ikke på deres klagerop, og når de bærer fram brennoffer og grødeoffer, bryr jeg meg ikke om dem. Nei, med sverd, hunger og pest vil jeg gjøre ende på dem.

13Da svarte jeg: Men, Herre Gud, profetene sier jo til dem: «Dere skal ikke få kjenne sverd og ikke rammes av hungersnød, for jeg vil gi dere sann fred og trygghet på dette sted.»

14Men Herren sa til meg: Disse profetene spår løgn i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem eller gitt dem noe påbud og har ikke talt til dem. Falske syner, gagnløse spådommer og svikefulle påfunn er det de bærer fram for dere.

15Derfor sier jeg, Herren, om de profetene som spår i mitt navn enda jeg ikke har sendt dem, og som sier at det ikke skal komme sverd og hunger her i landet: Ved sverd og hunger skal de omkomme, disse profetene.

16Og folket som de spår for, skal ligge slengt omkring på Jerusalems gater som offer for hunger og sverd. De skal ikke bli gravlagt, verken de selv eller deres koner, sønner og døtre. Slik øser jeg deres egen ondskap ut over dem.

17Dette ordet skal du tale til dem: Tårene strømmer fra mine øyne natt og dag, uten stans. For mitt folk, den unge datter, har brutt fullstendig sammen og fått et ulegelig sår.

18Går jeg ut på marken, ser jeg folk som er gjennomboret av sverd, og kommer jeg inn i byen, blir jeg vitne til hungerens kvaler. Selv profeter og prester må dra til et land de ikke kjenner.

19Har du helt forkastet Juda, har du bare motvilje mot Sion? Hvorfor har du ellers slått oss så det ikke finnes helsebot for oss? Vi har håpet på fred og lykke, men det kommer ikke noe godt; vi har ventet en tid med legedom, men se, det er redsel som rår.

20Vi kjenner vår ondskap, Herre, og våre forfedres misgjerning, for vi har syndet mot deg.

21For ditt navns skyld, støt oss ikke bort, og la ikke vanære komme over din herlighets trone. Kom i hu din pakt med oss, og gjør den ikke ugyldig!

22Kan andre folks gagnløse guder sende regn, eller kan himmelen selv gi væte? Herre, er det ikke du som gjør det? Vi venter på deg, vår Gud, for det er du som har skapt alt dette.

← Chapter 13 Jump to: Chapter 15 →