Luke 24

Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))

← Chapter 23 Jump to:

1Veldig tidlig søndag morgen gikk kvinnene til graven sammen med noen andre. De hadde med seg de duftende salvene de hadde lagd. Men da de kom fram, var steinen som hadde ligget foran gravåpningen, rullet bort fra graven. Da gikk de inn i gravhulen og så at kroppen til Jesus var borte. Kvinnene ble forvirret og visste ikke hva de skulle gjøre, men da sto plutselig to menn hos dem i skinnende klær.

5Kvinnene ble redde, så de falt ned på kne med ansiktet mot jorden. Mennene sa til dem: «Hvorfor søker dere etter Den Levende blant de døde? Han er ikke her, Han er oppstått! Husker dere ikke hva Han sa til dere da dere var i Galilea? Han sa: «Jeg skal bli overgitt i hendene på syndige mennesker og bli korsfestet, og på den tredje dagen skal Jeg stå opp igjen.»

8Da husket de at Han hadde talt til dem om dette. De skyndte seg tilbake til de elleve disiplene og de andre som var der. Maria Magdalena, Johanna, Maria, Jakobs mor og de andre kvinnene som var sammen med dem, fortalte disiplene og de andre som var der, om dette utrolige de hadde opplevd ved graven.

11Men disiplene syntes dette hørtes ut som tomt snakk, og de trodde ikke på dem. Men Peter reiste seg og løp til graven. Da han bøyde seg inn i graven, så han tøystykket av lin som hadde vært rundt Jesu kropp, ligge der. Han undret seg over det som var skjedd, og gikk tilbake til de andre.

13To av dem som hadde hørt dette fra kvinnene, gikk samme dag på vei mot en landsby som het Emmaus, cirka elleve kilometer fra Jerusalem. På veien gikk de og snakket sammen om alt det som hadde hendt de siste dagene. Mens de gikk der og pratet og diskuterte, kom Jesus og slo følge med dem. Men Gud gjorde noe med øynene deres, slik at de ikke skulle kjenne Ham igjen.

17Jesus spurte: «Hva er det dere går her og snakker med hverandre om, og hvorfor ser dere så triste ut?» Kleopas, den ene av mennene, svarte: «Du må være den eneste fremmede i Jerusalem som ikke har fått med deg alt det som har skjedd der de siste dagene?»

19Jesus spurte: «Hva er det som har skjedd?» De sa: «Alt dette med Jesus fra Nasaret. Han var en Guds profet som forkynte budskapet fra Gud på en klar måte, og som gjorde store under og mirakler. Men øversteprestene og de religiøse lederne fikk dømt Ham til døden. De korsfestet Ham, og nå er det tre dager siden alt dette skjedde. Vi hadde håpet at det var Han som skulle befri Israel.

22Men tidlig i dag morges var det noen av kvinnene som gikk til graven, og de kom tilbake med rystende nyheter. De kunne ikke finne kroppen Hans. I stedet ble de møtt av to engler som sa at Han lever. Det kom de og fortalte oss.

24Noen av oss gikk da til graven for å sjekke det hele. Og det var nøyaktig slik som kvinnene hadde sagt, kroppen Hans var ikke der.» Men da sa Jesus til dem: «Så lite dere forstår og så trege dere er til å tro på alt det som står skrevet i Skriften! Profetene har jo forutsagt dette! Var det ikke slik at Kristus måtte lide, og at Han etterpå skulle bli æret og opphøyd?»

27Så begynte Han å legge ut for dem om alt det som var forutsagt om Ham. Han begynte med Moses og fortsatte å forklare alt det som var skrevet om Ham av profetene. Slik forklarte Han Skriftene for dem.

28De nærmet seg etter hvert landsbyen som de skulle til, men Han så ut som om Han skulle gå videre. De spurte om ikke Han kunne bli med dem: «Vil du ikke bli med oss, for nå er det snart kveld, og det begynner å bli mørkt.» Da ble Han med dem hjem. De lagde kveldsmat, og da Han hadde satt seg til bords, tok Han brødet, løftet det opp og velsignet det. Deretter delte Han brødet i biter og ga det til dem. Da kjente de Ham straks igjen, og øynene deres ble åpnet så de kunne se at det var Ham. Men i samme øyeblikk ble Han borte og forsvant fra dem.

32Da sa de til hverandre: «Vi burde ha forstått at det var Ham, for vi ble varme om hjertet da Han snakket til oss. Brant det ikke i oss da Han snakket med oss på veien hit, og da Han forklarte Skriftene for oss?» De skyndte seg tilbake til Jerusalem for å fortelle dette til de elleve disiplene og de som var sammen med dem. Da de kom dit, fortalte de hva de hadde opplevd: «Herren er virkelig oppstått, og Han har vist seg for oss!» Så fortalte de om det som hadde hendt på veien, og om hvordan de hadde gjenkjent Ham da Han delte brødet for å gi det til dem.

36Mens de sto der og fortalte om alt dette, sto Jesus plutselig der midt iblant dem. Han sa: «Fred være med dere!» Da ble de så forskrekket og livredde at de trodde de så en ånd. Men da sa Han til dem: «Hvorfor er dere så forvirret? Og hvorfor ser dere så tvilende på Meg? Det er virkelig Jeg! Kom og se på hendene og føttene Mine at det virkelig er Jeg. Ta på Meg og kjenn at Jeg er av kjøtt og bein. Jeg er ingen ånd.»

40Så viste Han dem hendene og føttene sine. Disiplene var over seg av forundring og glede, men syntes fortsatt det var vanskelig å tro at dette var sant. Derfor spurte Han: «Har dere noe mat her?» De ga Ham et stykke stekt fisk og litt av en honningkake. Dette spiste Han rett foran øynene på dem.

44Så sa Han til dem: «Husker dere ikke at Jeg fortalte dere mens Jeg fremdeles var sammen med dere, at alt det som er skrevet om Meg i Moseloven, Profetene og Salmene, måtte bli oppfylt?» Så ga Han dem visdom og åpenbaring og hjalp dem til å forstå det som sto skrevet i Skriften, og sa: «Det er forutsagt i Skriften at det var nødvendig at Kristus måtte lide og så oppstå fra døden på den tredje dagen. Derfor skal de som overgir sitt liv til Gud, få syndenes tilgivelse i Mitt navn. Dette må forkynnes for alle folkeslag, og dere skal begynne i Jerusalem.

48Dere er vitner om alt dette. Men først må dere vente her i Jerusalem. For Min Far har lovet at Han vil gi dere sin Hellige Ånd, og når dere er blitt fylt av Ånden, skal dere gå ut å forkynne disse gode nyhetene!»

50Han tok dem med ut til Betania, som ligger ved Oljeberget. Der løftet Han hendene mot dem og velsignet dem. Mens Han velsignet dem, ble Han løftet opp til Himmelen, og så ble Han borte rett foran øynene deres. De falt ned på kne i tilbedelse. Så reiste de seg og gikk tilbake til Jerusalem med stor glede. De var stadig i tempelet og tilba og priste Gud. Amen.

← Chapter 23 Jump to: