Job 14

Norwegian 1978 (Bibel1978/1985 - Bibelselskapet)

← Chapter 13 Jump to: Chapter 15 →

1Mennesket, født av en kvinne, lever kort og fylles av uro.

2Det spirer som blomsten – og visner, det flykter som skyggen og blir ikke stående.

3Men du holder våkent øye med mannen og stevner ham for din domstol.

4Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste.

5Er mannens dager fastsatt, har du bestemt hvor lenge han skal leve, og har du satt ham en grense som han ikke kommer ut over,

6så la ham bare være i fred mens han gleder seg over sin arbeidsdag.

7For et tre er det håp. Blir det hogd, kan det vokse opp igjen; det mangler ikke friske skudd.

8Om røttene i jorden blir gamle, og stubben morkner i mold,

9så spirer det igjen ved eimen av vann og setter skudd som et nyplantet tre.

10Men når mannen dør, er det ute med ham; går mennesket bort, hvor finnes det da?

11Som vannet renner ut av sjøen, som elven minker og tørker ut,

12slik ligger mannen og står ikke opp; han våkner ikke så lenge himmelen er til, og vekkes ikke opp av søvnen.

13Å, om du ville gjemme meg og holde meg skjult i dødsriket inntil din vrede går over! Om du ville sette meg en frist og så huske på meg igjen!

14Kunne en som er død, få liv igjen, da ville jeg holde ut i striden helt til min avløsning kom.

15Da skulle du rope og få svar, du ville lengte etter din skapning.

16Da ville du telle mine skritt og ikke akte på min synd.

17Mitt brottsverk er skjult som i en pung, og du har lukket igjen over min skyld.

18Men fjell kan falle og forvitre, og berg kan rykkes bort fra sin plass.

19Som vannet huler ut steinen, og regnskuren skyller moldjorden bort, slik gjør du ende på mannens håp.

20Du vinner over ham for alltid, og han må gå sin vei; du sender ham bort med vansiret ansikt.

21Får hans sønner ære, vet han det ikke; går det nedover med dem, merker han det ikke.

22Han har nok med smerten i sin kropp og med sin egen sjelekval.

← Chapter 13 Jump to: Chapter 15 →