1 Samuel 14

Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))

← Chapter 13 Jump to: Chapter 15 →

1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til tjeneren sin: «Kom, la oss gå over til den andre siden der filisterne har hæren sin.» Han sa ikke noe om dette til faren, Saul. Saul selv satt i utkanten av Gibea, under granatepletreet i Migron. Han hadde med seg omkring 600 menn. Iblant dem var Akia, som var presten Elis oldebarn. Akia hadde en prestekjortel på seg. Folket visste ikke at Jonatan hadde dratt av sted.

4Jonatan måtte gjennom flere pass. Mellom passene måtte de også forbi noen bratte klipper som var på hver side. Navnet på den ene var Boses, og navnet på den andre var Senne. Forsiden på den ene klippen vendte nordover mot Mikmas og den andre sørover mot Gibea. Nå var de nær ved en forpost til filisternes hær.

6Så sa Jonatan til tjeneren sin: «Kom, la oss gå over til denne forposten. De er et folk som ikke tjener Herren. Det kan hende at Herren vil gjøre noe for oss. For det er ingenting som hindrer Herren fra å hjelpe oss, enten vi er mange eller få.» Tjeneren svarte: «Gjør det du mener er rett. Bare gå! Jeg er med deg, uansett hva du gjør.»

8Da sa Jonatan: «La oss gå over og vise oss for de filisterne som står vakt. Hvis de sier til oss: ‘Vent der, vi kommer bort til dere’, da går vi ikke opp til dem. Men hvis de sier: ‘Kom opp til oss’, da tar vi det som et tegn på at Herren vil at vi skal gå opp, for da vil Han la oss vinne over dem.»

11Både Jonatan og tjeneren hans viste seg for filisterne der de sto på posten sin. De sa: «Se, israelittene kommer ut av hulene der de har gjemt seg.» Da ropte filisterne: «Kom opp til oss, så skal vi la dere få vite noe.» Jonatan sa til tjeneren sin: «Kom etter meg, for Herren vil la oss vinne over dem.»

13Jonatan klatret opp på hender og knær, med våpensveinen etter seg. Jonatan angrep soldatene så de falt på bakken. Tjeneren hans kom etter ham og drepte dem. I dette første slaget slo Jonatan og tjeneren hans omkring 20 menn. Dette skjedde på et område omtrent to mål stort. Filisterne begynte å skjelve av redsel i leiren, omkring på marken og blant hele folket. Selv hæren og de som hadde dratt ut for å plyndre, skalv av redsel. Jorden ristet. Gud lot en redsel komme over dem.

16Sauls vaktmenn i Gibea i Benjamin så at noe var i ferd med å skje blant filisterne. De så en hel flokk løse seg opp, for menn løp hit og dit. Saul ville vite om det var noen fra dem som var skyld i dette, og ville ta et navneopprop for å finne ut hvem det kunne være.» Det viste seg da at det var Jonatan og tjeneren hans som manglet. Da sa Saul til presten Akia: «Kom hit med Guds paktskiste!» På den tiden var nemlig kisten med Guds bud hos Israels barn.

19Mens Saul snakket med presten, skjedde det at bråket fra filisternes leir bare ble sterkere. Derfor sa Saul til presten: «Vi kan ikke snakke nå!» Saul og hæren hans dro for å kjempe mot dem. På filisternes side var det kaos. De klarte ikke å skille venn fra fiende og gikk til angrep på hverandre.

21De israelittene som var på lag med filisterne fra landområdene omkring, slo seg nå sammen med israelittene som angrep sammen med Saul og Jonatan. Også alle de av Israels menn som hadde gjemt seg i Efraimfjellene, ble med og kjempet da de hørte at filisterne flyktet. Slik ble hele Israel reddet av Herren på denne dagen. Kamplinjen sto nå bortenfor Bet-Aven.

24Israels menn fikk store problemer denne dagen. De var sultne og utmattet. Saul hadde nemlig latt folket avlegge et løfte om at de ikke skulle ta til seg noe mat. Saul hadde sagt: «Forbannet er den som spiser noe før om kvelden, før jeg har fått tatt hevn over fiendene mine.» Derfor var det ingen av folket som smakte mat. Noen av dem kom inn i skogen hvor det var honning. Ja, det strømmet honning fra vokskakene. Men ingen turte å smake, for folket var redd for straffen dersom de brøt løftet.

27Men Jonatan hadde ikke hørt noe om dette løftet, og derfor rakte han ut staven som han hadde i hånden, dyppet spissen av den i en vokskake og spiste. Han kjente at det ga ham nye krefter. Da var det en av folket som sa: «Faren din har høytidelig latt folket avgi et løfte om at de ikke skal spise i dag. Han sa at den mannen som spiser mat på denne dagen, skal være forbannet. Det er derfor folket er så utmattet.»

29Men Jonatan sa: «For en ulykke. Bare se hvor mye kvikkere jeg er blitt bare av å smake litt på denne honningen. Hvor mye bedre hadde det ikke vært i dag om folket hadde fått spise fritt av det byttet de fant hos fienden. Ville vi ikke da ha drept enda flere filistere?»

31Den dagen hadde de slått filisterne fra Mikmas til Ajjalon. Derfor var folket veldig trette. Da stormet folket rett mot byttet og tok sauer, okser og kalver. De slaktet dem på stedet og spiste rått kjøtt. Da var det noen som fortalte dette til Saul og sa: «Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøtt med blod i.» Da sa han: «Dere oppfører dere dårlig. Rull en stor stein bort til meg! Be hver mann komme hit til meg med oksen sin eller med sauen sin og slakte den her, og så kan de spise. Ikke synd mot Herren ved å spise kjøtt med blod i.» Det gjorde de. Så bygde Saul et alter for Herren. Dette var det første alteret han bygde for Herren.

36Saul sa: «La oss dra ned mot filisterne i natt! Så kan vi plyndre dem, helt til det blir lyst i morgen tidlig. La oss ikke spare en eneste mann blant dem!» Folket svarte: «Vi gjør det du vil!» Så sa presten: «La oss gå i bønn til Gud!» Deretter ba Saul om råd fra Gud: «Skal jeg dra ned mot filisterne? Vil du la oss beseire dem?» Men Han svarte ham ikke den dagen.

38Saul sa: «Kom over hit, alle dere folkets høvdinger. Vi må finne ut hvem som har gjort seg skyldig i å synde i dag. Den skyldige skal dø, om det så er min egen sønn Jonatan. Så sant Herren lever, skal vi finne synderen. Men det var ikke en eneste mann blant folket som svarte ham. Da sa han til dem: «Dere skal stå på den ene siden, og min sønn Jonatan og jeg skal stå på den andre siden.» Folket sa til Saul: «Gjør det som du mener er rett.» Derfor sa Saul til Herren, Israels Gud: «Vi vil kaste lodd og ber om å få rett svar!» Loddet falt på Saul og Jonatan, og dermed slapp folket fri.

42Saul sa: «Kast lodd mellom meg og min sønn Jonatan.» Da falt loddet på Jonatan. Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort!» Jonatan fortalte ham det: «Jeg smakte bare på litt honning som jeg tok på spissen av staven jeg hadde i hånden. Er det noe man må dø for?»

44Saul svarte: «Ja, sønnen min, du må dø! Måtte Gud ramme meg både nå og siden hvis jeg ikke holder ord.» Men da sa folket til Saul: «Skal Jonatan dø, når han har skaffet Israel denne store seieren? Det må slett ikke skje! Så sant Herren lever, skal det ikke krummes et hår på hodet hans, for han har handlet med Guds hjelp i dag.» Slik reddet folket Jonatan, så han slapp å dø. Saul ga opp å forfølge filisterne og dro hjem. Filisterne dro tilbake til sitt eget sted.

47Saul satte seg i respekt som konge over Israel ved stadig å kjempe mot fiender fra alle kanter og seire over dem. Han kjempet mot moabittene, ammonittene og edomittene, mot kongene i Soba, filisterne og amalekittene. Han lyktes med å befri Israel fra dem som plyndret dem.

49Sauls sønner het Jonatan, Jisjvi og Malkisjua, og den eldste av døtrene hans het het Merab, den yngste het Mikal. Hans kone het Akinoam, og hun var Akima’as datter. Lederen for hæren var Sauls fetter Abner, og han var sønn av Ner, Sauls farbror. Kisj var Sauls far, hans bestefar het Abiel. I hele Sauls regjeringstid var det voldsom kamp mot filisterne. Når Saul så en krigsdyktig og sterk mann, lot han mannen bli med i hæren hans.

← Chapter 13 Jump to: Chapter 15 →