Isaiah 6

Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))

← Chapter 5 Jump to: Chapter 7 →

1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en trone. Den var veldig høy, og slepet av kappen Hans fylte tempelet. Kjempestore engler, serafer, sto over Ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to vinger dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med de siste to fløy han. En ropte til en annen og sa: «Hellig, hellig, hellig er Hærskarenes Herre. Hele jorden er full av Hans herlighet!»

4Husets dørterskler rystet da en hørte en mektig stemme, og huset ble fylt med røyk. Da sa jeg: «Stakkars meg, jeg er fortapt! For jeg er en mann som lar urene ord komme ut av munnen min, og jeg bor midt iblant et folk som også viser sin urenhet ved det de sier. Og nå har øynene mine sett Kongen, Hærskarenes Herre.»

6Da fløy en av de store seksvingede englene bort til meg. I hånden hadde han en glødende kullbit som han hadde tatt med en tang fra alteret. Han rørte ved munnen min og sa: «Denne har rørt ved leppene dine. Skylden din er tatt bort, og det er blitt gjort opp for synden din. Du er ikke lenger skyldig i den.»

8Da hørte jeg Herrens stemme, som sa: «Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå for Oss?» Da sa jeg: «Her er jeg. Send meg!» Han sa: «Gå og si til dette folket: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke få innsikt. For dette folket har sløve hjerter. Ørene deres har vanskelig for å høre, og de nekter å se det de ser. De vil ikke se, de vil ikke høre, og de vil ikke forstå med hjertet, for da hadde de måttet la Meg slippe til i livet sitt, så Jeg kunne fått gjøre dem friske.»

11Da sa jeg: «Hvor lenge vil folket være uimottakelige, Herre?» Han svarte: «Til byene ligger øde og det ikke finnes et menneske i husene, for de som bodde der, er borte. Slik vil det være til landet ligger øde og dødt og det er blitt mange forlatte steder midt i landet, for Herren har ført menneskene langt bort. Om det ennå er en tiendedel igjen av folket som kommer tilbake, så skal de også forgå. Men som når man feller et tre, er det en stubbe igjen. Slik skal det være en veldig liten overlevende del av dette folket. Disse skal være utvalgt til å bringe slektene videre.»

← Chapter 5 Jump to: Chapter 7 →