bible
ra
🌐 Language
English
Español
Français
Deutsch
Português
Italiano
Nederlands
Русский
中文
日本語
한국어
العربية
Türkçe
Tiếng Việt
ไทย
Indonesia
All Languages
Home
/
Norwegian
/
Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))
/
Job 14
Job 14
Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))
← Chapter 13
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 15 →
1
Alle mennesker har få levedager. Dagene er fulle av uro. Mennesket spirer opp og blir en blomst for så å visne bort igjen. Så forsvinner det som en skygge, og ingen blir værende.
3
Slik holder Du øye med meg, og Du fører meg fram for domstolen Din. Hvem kan finne fram en ren når alle er urene? Ingen! Menneskets dager er bestemt hos deg, siden du har fastsatt grenser, som mennesket ikke kan stige over.
6
Men se da bort fra ham, og la ham være, så han kan nyte sin dag, slik en dagsarbeider nyter dagen. For det er håp for et tre når det blir hogd ned, at det skal spire igjen, og at de spede skuddene ikke skal slutte å vokse. Selv om roten blir gammel, og trestubben må dø, så skal det spire opp nye vekster. Som en nysatt plante spirer det opp når molden vannes.
10
Men når en mann er dø, ligger han kraftløs. Hvor blir det av et menneske når det har pustet ut for siste gang. Som vannet forsvinner fra en sjø, og en elv tørker ut, slik forsvinner også mennesket. Så lenge Himmelen er til, våkner de ikke opp igjen. Ingen kan vekke dem.
13
Om Du bare ville gjemme meg i dødsriket. Om Du ville skjule meg til sinnet Ditt er over. Om Du ville gi meg en fastsatt tid og så huske på meg! Blir en mann levende etter at han er død? Jeg vil vente, alle dagene jeg har kamp, helt til døden inntrer for meg og jeg får oppleve denne forandringen.
15
Du skal kalle på meg, og jeg skal svare Deg. Du skal lengte etter det som Du har skapt med hendene Dine. For nå teller Du skrittene mine. Følger Du med om jeg synder? Syndene mine blir samlet sammen, og Du dekker over dem.
18
Men som et fjell faller og forvitrer, som en klippe flyttes fra sitt sted, som vann sliper ned steiner, og som vannflommer vasker bort jorden, slik lar Du menneskets håp gå tapt. Du har beseiret mennesket for evig, og han blir borte. Du sender ham av sted.
21
Oppnår hans sønner ære, så vet han det ikke. Blir sønnen fornedret, så merker han det ikke. Han kjenner bare sin egen kropps smerte og bare over sin egen sjel, sørger han.»
← Chapter 13
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 15 →
All chapters:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42