Job 30

Norwegian 2018 (Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag))

← Chapter 29 Jump to: Chapter 31 →

1Men nå er det mennesker som er eldre enn meg, som spotter meg. Jeg kjenner en forakt for deres fedre. Jeg ville ikke engang la dem være sammen med hundene mine som holder vakt over husdyrene mine. Hva kunne styrken i hendene deres gjøre for meg, de hadde jo mistet sin fulle kraft. Hvordan kunne de få slike bøller til barn? De er magre av nød og sult, og de gnager på maten sin i den tørre og tomme ødemarken.

4Disse unge bøllene samler planter mellom buskene og spiser røtter av gyvelbusken. Det er maten deres. De er drevet bort fra samfunnet, og folk roper etter dem som tyver. I kløftene i dalen må de bo, i hull i jorden og klippene. Blant buskene skriker de, og huker seg ned under neslene. De var sønner av uvettige menn. Fedrene deres er ikke verd å huske navnene på, for de ble jaget bort fra landet.

9Men nå er de opptatt av å spotte meg. Ja, jeg er blitt det nye ordtaket deres. De avskyr meg og holder seg på avstand fra meg. De nøler ikke med å spytte meg i ansiktet. Dette skjer fordi Herren har fornedret meg. Derfor tør de kaste av seg sine hemninger og angripe meg.

12Rett ved siden av meg vrimler motstanderne mine. De slår føttene mine, og bruker hele livet sitt til å gjøre det vanskelig for meg. De ødelegger for meg og gjør seg rike på min ulykke, men selv har de ingen hjelper.

14De trenger seg fram med ødeleggelse. Redsler velter over meg, som en storm forfølger meg og vil ødelegge min ære. Velstanden min blir borte som en sky. Nå lider sjelen min, og dager med fornedrelse griper tak i meg. Det er natt og bena mine verker. De er som en tærende smerte som aldri hviler.

18Med veldig kraft strammes klærne mine rundt meg som en tvangstrøye, og Herren lar meg styrte ned i gjørmen. Jeg er snart bare støv og aske.

20Jeg roper til Deg, men Du svarer meg ikke. Jeg står fram, Du ser meg. Du har vendt Deg mot meg i grusomhet. Med den sterke hånden Din forfølger Du meg. Du løfter meg opp til stormen og lar meg rives av sted. Du lar meg forgå. For jeg vet at Du drar meg inn i døden, til huset der alle som har levd, skal samles.

24Gud rekker sannelig ikke ut hånden sin mot en ruinhaug, når den roper i nøden. Har ikke jeg grått for de nødlidende på tunge dager? Har ikke sjelen min sørget over den fattige? Men da jeg ventet det gode, kom det onde. Da jeg håpet på lyset, kom mørket.

27Det koker i mitt indre, jeg har ikke ro. Dager med ydmykelser er kommet over meg. Jeg er dyster av sorg, uten å se sollyset. Jeg står opp i forsamlingen og roper om hjelp. Jeg er blitt som et dyr. Huden min er blitt svart og skaller av meg. Bena mine brenner av feber. Melodien min er stemt til sorg og fløyten min spiller til de gråtende stemmene.

← Chapter 29 Jump to: Chapter 31 →