bible
ra
🌐 Language
English
Español
Français
Deutsch
Português
Italiano
Nederlands
Русский
中文
日本語
한국어
العربية
Türkçe
Tiếng Việt
ไทย
Indonesia
All Languages
Home
/
Norwegian
/
Norwegian 2011 (Bibelen 2011 Nynorsk)
/
Job 14
Job 14
Norwegian 2011 (Bibelen 2011 Nynorsk)
← Chapter 13
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 15 →
1
Mennesket, fødd av ei kvinne, lever kort og er fylt av uro.
2
Det spirer som blomen og visnar, flyktar som skuggen, står ikkje i ro.
3
Likevel held du auge med det, du stemner meg for din domstol.
4
Kan det koma ein rein av ein urein? Nei, ikkje ein einaste.
5
Når dagane til mennesket er fastsette, når du har bestemt månadstalet for det, sett grensa det ikkje kan bryta,
6
vend då blikket bort og lat det vera, så kan det gleda seg ved sine lånte dagar.
7
For eit tre finst det håp: Blir det felt, veks det opp att, det skal ikkje mangla friske skot.
8
Om røtene i jorda blir gamle og stubben morknar i støvet,
9
så spirer det på nytt ved eimen av vatn, set skot som eit nyplanta tre.
10
Men når mannen døyr, er det ute med han; når mennesket går bort, kvar er det då?
11
Slik vatnet forsvinn frå sjøen, slik elva minkar og tørkar ut,
12
slik ligg mannen og reiser seg ikkje. Han vaknar ikkje om så himmelen forgår, han står ikkje opp frå søvnen.
13
Om du ville gøyma meg i dødsriket, løyna meg til vreiden din er over, setja ein frist og så igjen hugsa på meg!
14
Kunne ein mann som døydde, få liv att, då skulle eg halda ut i striden heilt til det kom avløysing for meg.
15
Då kunne du ropa, og eg ville svara, for du lengta etter dine henders verk.
16
Då ville du telja stega mine utan å vakta på mi synd.
17
Mine brot var bunta saman med segl, eit dekke drog du over mi skuld.
18
Men nei: Som fjellet fell og forvitrar, slik berg vik frå sin plass,
19
slik vatnet holar ut steinen og regnskurer skyl moldjorda bort, slik gjer du ende på håpet for mennesket.
20
Du overmannar han for alltid, og han må gå bort. Du sender han vekk med fordreia andlet.
21
Borna hans får ære, men han veit det ikkje, det går dei dårleg, men han anar det ikkje;
22
så stor smerte har han i kroppen, så stor sorg har han i livet.
← Chapter 13
Jump to:
Chapter 1
Chapter 2
Chapter 3
Chapter 4
Chapter 5
Chapter 6
Chapter 7
Chapter 8
Chapter 9
Chapter 10
Chapter 11
Chapter 12
Chapter 13
Chapter 14
Chapter 15
Chapter 16
Chapter 17
Chapter 18
Chapter 19
Chapter 20
Chapter 21
Chapter 22
Chapter 23
Chapter 24
Chapter 25
Chapter 26
Chapter 27
Chapter 28
Chapter 29
Chapter 30
Chapter 31
Chapter 32
Chapter 33
Chapter 34
Chapter 35
Chapter 36
Chapter 37
Chapter 38
Chapter 39
Chapter 40
Chapter 41
Chapter 42
Chapter 15 →
All chapters:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42